Hvordan den havnet der? Det er en historie verdt å ta fra begynnelsen.

Året er 1991. Daglig leder i Minera Skifer, Arnstein Sæteren, har en ganske alminnelig dag på jobb idet telefonen ringer. I andre enden hører han gebrokken engelsk.

– Først trodde jeg bare det var en tulletelefon. Vi hadde en forhandler som likte å drive gjøn med meg på den måten, forteller Sæteren.

Men det skulle vise seg å være alt annet enn tull. Mannen som snakket, var italiensk og ringte fra Dombås. Han ville møtes.

– Det stod ennå ikke helt klart for meg hva dette egentlig dreide seg om, annet enn at de var interessert i stein. Men døren min stod selvfølgelig åpen, og jeg inviterte dem på besøk.

Bare timer senere troppet italienerne opp hos Sæteren. De fortalte at de trengte skifer. Mye skifer. Volumene var til å gni seg i øynene av. Var det spøk allikevel?

– Bestillingen dreide seg om langt mer enn vi var i stand til å levere alene. Dermed måtte jeg kaste meg rundt og ta kontakt med nabobedrifter for å få til et samarbeid. Ingen lett sak midt i fellesferien, forteller han og legger til:

– Jeg husker jeg traff på en ferievakt som avslappet spilte sjakk på PC-en sin. Føttene hans falt raskt ned fra bordet da jeg fortalte om bestillingen fra Italia. Jeg tror han ble satt sjakk matt, humrer Sæteren.

Det skulle bli starten på et lite eksporteventyr for Minera Skifer. Men hvordan – og hvorfor – endte et knippe italienere opp på kontoret til nettopp Arnstein Sæteren? Svaret finner vi naturligvis i Oppdalskiferens unike fortreffelighet.

– Som man gjerne gjør, var det primært lokal stein de hadde brukt i Aostadalen. Men tidens tann hadde tæret på Serpentino-steinen, og mange av takene i de små landsbyene var modne for utskifting. I tillegg ble det fremdeles bygget nye hus som også trengte kvalitetstak.

Og de lokale myndighetene hadde lært: Serpentino holdt ikke høy nok kvalitet. Samtidig var det pålagt å benytte stein. Du tuller ikke med tradisjoner som strekker seg tilbake til Romerrikets tid.

– Å bevare det helhetlige uttrykket var naturligvis viktig for dem. Samtidig kan det være et ganske utilgivende klima der i de nord-italienske alper. Somrene er vakre, men vintrene kan være kalde med mye snø. Ikke alle tak tåler det.

Derfor hadde myndighetene også stilt noen helt konkrete tekniske krav til takmateriale. Og når den lokale Serpentino-steinen ikke var god nok, måtte de se til verden. Og de så til Norge.

– Disse millioner av år gamle bergartene her på bjerget har jo stått sin prøve. Skiferen vår måtte for så vidt gjennom omfattende testing hos italienerne, men den bestod med glans. Faktisk tror jeg ikke italienerne fant noen annen stein som møtte alle kravene.

Og da var forelskelsen fullkommen. Raskt oppdaget de at Oppdalskiferen ikke bare var lys, vakker og holdt høy kvalitet – den var enkel å tilpasse.

– Skiferlegging er jo et gammelt håndverk som har gått i arv, og i Aostadalen har de sin egen tradisjon når det kommer til leggemønster. Uttrykket bearbeides mer oppe på taket, og våre bruddheller var for dem det perfekte materialet å jobbe med.

I dag er det lite eksport fra Oppdal til Aostadalen. Leveransene gikk i mange år, frem til myndighetene lempet på de tekniske kravene og endret tilskuddsordningene. Men gjetord om natursteinen fra nord hadde for lengst spredt seg over alpene.

– Det tok ikke lang tid før flere landsbyer i regionen begynte å ta kontakt. Telefonene kom fra østlige Frankrike, Sveits og Østerrike. Hele området hadde fått smaken på norsk skifer, og de ser på stein fra Nord-Europa som kortreist, forteller Sæteren og avslutter:

– Den dag i dag leverer vi Oppdalskifer som ender opp på hustak i alpene. Det er vi stolte av.